små forandringer gjør store underverker :)

Jeg synes selv at det står ganske stille, men når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg klarer mer og mer hver uke. Jeg har sluttet å bruke krykker inne i huset og på korte turer. Men når jeg skal til byen å handle eller gå lengre avstander må jeg bruke de. Men jeg kan øke avstanden mer og mer for hver uke som går. Det er artig å se.

Jeg tok min første ordentlig gåtur i skogen med bikkja forrige helg. Jeg valgte å bruke gåstaver istedenfor krykker i skogen, og jeg gikk 1 km totalt. Jeg var sliten og kjente godt at jeg hadde brukt musklaturen i hofta og beinet mitt. I tillegg var det oppoverbakke og nedoverbakker. I nedoverbakkene måtte jeg ta museskritt og konsentrere meg for å gå riktig. Jeg hadde nok ikke klart å gå så langt på asfalten. Det myke underlaget i skogen gir bedre demping.

For et par uker siden klarte jeg ikke ta sideveis løft eller ligge på ryggen å løfte beinet strakt. Jeg klarte heller ikke å ta bekkenløft og strekke ut venstre bein i lufta. Men alle disse øvelsene klarer jeg nå. Jeg vet ikke hva som har skjedd i mellomtiden, men noe må ha skjedd! Fysioterapeuten min var så fornøyd at jeg klarte bekkenløft og løfte begge beina, at jeg fikk kake (var bursdagsfeiring på fysiokontoret denne dagen).

Og i tillegg til alle disse bevegelsen som jeg ikke har klart tidligere, klarer jeg nå å ha fulle dager med aktivitet. Ja, jeg får fortsatt vondt om kvelden, men jeg trenger ikke å ta smertestillende for å sovne. Jeg må vri meg en times tid, men jeg sovner og jeg sover hele natta :)

Men på en annen side er det fortsatt ett stykke å gå. Jeg ønsker å kunne gå uten å halte. Jeg ønsker å kunne gå uten å kjenne musklaturen vri seg i hofteregionen. Jeg ønsker å kunne gå lengre turer i skog og mark. Jeg ønsker å kunne sitte lengre ved pcèn å jobbe med masteroppgaven min. Jeg ønsker å kunne trene mer. Jeg ønsker å kunne sykle uten smerter. Jeg skulle ønske jeg ikke stivnet hver gang jeg stod stille  eller satt for lenge. Jeg ønsker å ha et aktivitetsnivå på lik linje med alle andre på min alder.

Jeg har fortsatt en del igjen av rehabiliteringsprosessen min, så jeg får bare fortsette å stå på, slik at jeg får levert masteroppgaven til jul og kan søke jobber neste år! :) Det gleder jeg meg til. I mellomtiden gleder jeg meg over de små tingene som skjer med kroppen min:)