Et tilbakeblikk.....

Ungdomskoleårene:

Jeg fylte 12 år det året jeg fikk diagnosen CLP. Året etterpå begynte jeg på ungdomskolen. Jeg husker jeg fikk møte en fysioterapeut.. og jeg fikk et par øvelser.. det er spesielt i skolesituasjon jeg merket begrensningene mine. Jeg hadde fått beskjed av legen å ikke hoppe, løpe, bære tungt, eller gå langt, da ville jeg få smerter. Gym ble altså veldig begrenset. Men jeg var en aktiv jente og ønsket å være med på det meste. Jeg husket jeg fikk lov til å gå hjem i gymtimen når vi hadde gym de siste timene av dagen, for  å ri på hesten min i stedet. Og jeg hadde to sett med bøker, slik at jeg slapp å bære frem og tilbake mellom skole og hjemme. Jeg husker det var kjipt å styreøvelser i gymmen når de andre løp omkring.

Videregående:
Jeg slet i gymmen på videregående også. Jeg fikk fritak fra det praksise, men ble vurdert på teori. Men av en eller annen grunn som jeg ikke husker, var jeg alltid med i gymmen allikvel. Jeg fikk en stund lov til å gjøre yoga øvelser i styrkerommet, men gymlæreren synes han ikke fikk vurdert meg her. Jeg husker jeg satt mye på benken i gymsalen. Av og til var det så kjedelig at jeg ble med på aktivitetene alikevel til tross for at jeg visste jeg fikk smerter på kvelden. Jeg trosset smertene fordi jeg ønsket å være med. Det har jeg gjort mange ganger senere i livet også.. jeg vil ikke at hofta skal bestemme over hva jeg vil gjøre og ikke. Jeg ble for eksempel med på Beseggen tur, og jeg har vært på Galdepiggen. Og alle speiderturene jeg vært med på, bært tung sekk og gått langt!

Smertene og haltingen ble bare verre og verre som årene har gått.. jeg husker jeg gikk på krykker en periode for å avbelaste. Jeg har arbeidet siden jeg var 16 år, deltid ved siden av skole og i ferier. Etter en arbeidsvakt var jeg helt gåen og jeg sov ofte lenge etterpå.

Studietiden:
Etter at jeg begynte å studere har ikke smertene blitt bedre. Men jeg har kanskje blitt litt bedre til å vite hva jeg får vondt av, og hvor mye jeg tåler. Å sitte lenge på forelesning kunne bli smertefullt., og jeg erfarte å gå på kino var bare smertefullt. Det var viktig å ha kort vei til butikk og buss fra der jeg bodde. Å gå en times tid i byen for å shoppe, gjorde meg utslått resten av kvelden. Haltingen blir også verre. Jeg var siste gang på rikshospitalet det året jeg fylte 18 år. Da sa legen at de fortsatt ikke kunne gi meg operasjon. Så jeg bet tennene sammen og var ikke hos legen før 3 år senere. Det var da jeg fikk fastlegen til å sende meg til en ortoped i Drammen.

Etter å ha jobbet 2 år etter bachelorgraden, har jeg nå begynt på master.