Håpløshet

Jeg vil,  men beina nekter!  Jeg vil kunne gå til og fra bussen,  gjøre et ærend,  gå på treningsstudio,  gå til kantina på campus,  handle mat på butikken.  Og jeg gjør alle disse tingene.  Men jeg gjør det noe motvillig, fordi jeg vet smertene kommer krypene når jeg legger meg om kvelden!  Hvor mye skal jeg la smertene bestemme over livet mitt.  Jeg har trosset smertene i så mange år nå. Jeg har vært i speideren i 10 år, gått tur i fjell og skog,  besteget store og små fjelltopper og båret tung sekk.  Jeg har gått på kino og sittet lenge på forelesninger.  Tidligere har ingen ting stoppet meg i å gjøre d jeg har lyst til!  Har jeg blitt mer følsom for smerter?  Har smertegrensen min synket? Eller har smertene blitt verre!? Eller er jeg ikke lenger psykisk sterk til å takle de? 

Akkurat nå ligger jeg i senga og prøver å sove.  Men det verker i kneet og leggen.  Jeg skifter stilling hvert minutt,  og prøver å tenke på andre ting.  Jeg løser sudoku, leser nettaviser, hører på rolig musikk,  alt for å få tankene vekk fra smertene.  Siste løsning er å ta smertestillende.  Men jeg har ikke lyst til å ta det hver kveld heller!

Og i tillegg til å ha alle disse tankene vet jeg enda ikke når jeg får operasjon! Jeg krysser fingre og tær for at det blir til høsten!  Men det er uansett en del måneder til!

Har snakket med administrasjonen på instituttet mitt, og det virker som jeg kan slippe å ta permisjon et semester!  Hvis jeg har legeerklæring kan jeg få fritak fra obligatoriske seminarer og utsatte frister hvis nødvendig!  Hvis det skulle vise seg å være vanskelig for meg etter operasjon! :)