Innleggelse nærmer seg med stormskritt..

Nå er det to dager til jeg legges inn, og det er ikke jeg selv om innbyr til å tenke så mye på dette. Som nevnt tidligere, så har jeg gått igjennom akkurat denne tiden tidligere, men alle andre rundt meg minner meg hele tiden på det, og spør hva jeg tenker.. Det er selvfølgelig forståelig at de spør og lurer, men jeg må ærlig svare at jeg ikke tenker så mye på det.. Jeg har ingen planer om at historien skal gjenta seg, så jeg vil ikke ha noen forventinger eller tanker om hva som kommer til å skje i helga, eller på mandag.. så mitt svar til alle dere der ute som lurer på hva jeg tenker: jeg tror ikke på at jeg kommer til å bli operert før jeg våkner av narkosen på mandagen og ser sårene på låret mitt !!!


Jeg er egentlig ganske rolig, selv om jeg drømmer om operasjonen om natta. Men dette gjorde jeg forrige gang også. Jeg har kjempet for dette så lenge nå, at jeg føler at jeg ikke har mer krefter til å tenke på det. Jeg er tappet for energi, og tålmodighet... vil bare ha det overstått nå.. Håper motivasjonen for trening kommer tilbake! Jeg er avhengig av den på Nimi.

Det som irriterer meg mest, er at alt dette styret rundt operasjonen har påvirket arbeidet mitt med masteroppgaven. I hodet mitt ønsker jeg å sitte å jobbe med den, og jeg kan se for meg en god arbeidsdag, men med en gang jeg setter meg ned, orker jeg ikke. Så jeg har litt dårlig samvittighet for masteroppgaven, men håper og tror at denne energien kommer tilbake etter operasjonen.


Også er jeg litt bekymret for at legen på ullevål ikke har lest dokumentasjonen som ble sendt inn av fastlegen min. Også er jeg spent på å høre om han er enig i at en reaktiv synovitt kan være årsaken til høy crp. Jeg skal forhøre meg med han ang skulderen min, siden fastlegen min ikke ville undersøke dette nærmere. Synes Ullevål aksepterte brevet fra fastlegen veldig raskt uten noen spørsmål! Jeg vil gjerne høres deres tilbakemelding på dette!!