Etter å ha blitt slengt mellom Nimi og Ullevål utallige ganger har jeg nå fått støtte hos fastlegen min! Det vil si at jeg når jeg skal argumentere for at jeg ønsker rehabilitering hos legen min på Ullevål kan jeg også bekrefte at fastlegen min mener det samme som meg, gjennom en attest. Dette gir meg trygghet, og en følelse av et bredere grunnlag for argumentasjonen min. Nå er det ikke mere jeg kan gjøre før jeg legges inn, og jeg håper alle mine følgere kan krysse fingrene for at legen er snill og sender meg til rehabilitering. :)
Alle jeg møter spør hvordan jeg har det; om jeg gruer meg, eller gleder meg til operasjon. Svaret er som regel at jeg grugleder meg.. Jeg er fortsatt ikke nervøs, eller tenker så mye på operasjonen. Men når folk spør begynner jeg å tenke på det og da kan jeg kjenne nervene i kroppen spenner seg. Jeg er veldig trygg på at legene på Ullevål gjør en god jobb, og jeg stoler på at de gjør sitt beste. Så sånn sett er jeg ikke nervøs. Jeg gruer meg nok mest til å våkne etter operasjonen og være redd for smertene jeg eventuelt får da.. og hvordan det vil føles. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus tidligere, så dette blir min jomfrutur.
Nå går dagene fort frem til operasjon.. jeg prøver å ikke stresse, men gjør det jeg må gjøre! Utenom det er jeg ganske rolig:)
Følger ei jente med Calve Legg Perthes og hofteleddsdysplasi frem til operasjon!
Om meg
- Marthe Andrea
- Jeg er ei jente på 26 år, som fikk diganosen Calve legg Perthes da jeg var 11 år. Jeg har hatt slitasje fra CLP og hofteleddsdysplasi. Jeg ble operert 18 mars 2013 på Ullevål. Operasjonen het periacetabulær osteotomi; de har brukket hofteskåla mi på tre steder og meislet den ut slik at hoftekula har fått mere tak rundt seg, så har de satt i to skruer. Bloggen følger hvordan det har vært å leve med denne sykdommen og hvordan livet blir etter operasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.