Idag er det altså 6 måneder siden jeg ble operert. Det føles ut som en evighet når jeg sier 6 måneder, men samtidig føles det ut som det var i går.
Jeg husker fortsatt hvordan det var å våkne opp fra operasjonen, og beinet ikke fungerte. Jeg klarte så vidt å komme meg inn og ut av senga. Jeg husker ukene med krykker, hvordan jeg ikke kom meg rundt uten de, men samtidig var de utrolig irriterende og i veien.
Men hvis det ikke hadde vært for trening hos fysioterpeuten to ganger i uka, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg har fortsatt en litt rar gange, men det er smertefritt å gå. Jeg kan være aktiv hele dagen, uten å ta en hvildag dagen etterpå. Jeg kan sitte stille foran pcèn uten smerter. Noen ganger blir jeg stiv av å være i samme posisjon over lengre tid. Men det går over, og jeg vet det bare er stive muskler.
Vanskelig å si noe om jeg er der jeg burde være i forhold til tiden etter operasjon, siden det er individuelt. Men jeg har hatt stor fremgang. Sist i dag gjorde jeg en øvelse jeg ikke klarte for få uker siden. Så det skjer hele tiden forandringer og fremgang. Nå gjelder det å ikke stoppe! Jeg må fortsette å trene til jeg får så best mulig gange som mulig, og nok muskler til å ikke gå skjevt.
Plutselig skal jeg på 1 års kontroll. Det blir spennende:)
HURRA for 6 måneder !:)
Om meg
- Marthe Andrea
- Jeg er ei jente på 26 år, som fikk diganosen Calve legg Perthes da jeg var 11 år. Jeg har hatt slitasje fra CLP og hofteleddsdysplasi. Jeg ble operert 18 mars 2013 på Ullevål. Operasjonen het periacetabulær osteotomi; de har brukket hofteskåla mi på tre steder og meislet den ut slik at hoftekula har fått mere tak rundt seg, så har de satt i to skruer. Bloggen følger hvordan det har vært å leve med denne sykdommen og hvordan livet blir etter operasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.