Før operasjonen følte jeg at lidelsen min ikke syntes. De som kjenner meg, visste selvfølglige at jeg slet, men for utenforstående syntes det ikke at jeg hadde smerter. Noen kunne se at jeg haltet, men det var det. Jeg kunne på den tiden ha dårlig sammvittighet for at jeg satte meg på handicapplassene på bussen for eksempel. Men når jeg begynte med krykker, begynte plustelig helt ukjente folk å gi meg sitteplass på bussen hvis den var full, eller spørre om jeg trengte hjelp ned trapper, eller vike unna for å gi meg bedre plass. Jeg skjønner selvfølgelig at de ikke natrulig gjorde det når jeg ikke brukte krykker.
Men før og etter operasjonen, når jeg brukte krykker, og hadde handicapparkeringsskilt i bilen, følte jeg at handlingene mine var legitime. Men nå som jeg ikke bruker krykker lengre, er jeg ikke lengre synlig "syk". Jeg satte meg tilfeldigvis på en handicapplass på bussen her om dagen. Jeg oppdaget ikke at jeg satt på handicap før jeg hadde satt meg. I Tromsø er handicapplassene på bussen vanligvis de første 4-seterne, men her i Hønefoss, var det tydeligvis setene bak 4-seterne. Det var ingen andre på bussen som virket som de trengte disse plassen, så jeg ble sittende. Jeg argumenterte i hodet mitt hele bussturen om jeg hadde rett til å sitte der eller ikke. Jeg hadde gått mye i byen den dagen, og var sliten og det verket. Det var flere ledige seter i nærheten av bussdøra, så jeg måtte ikke sitte akkurat der. Men siden jeg oppdaget handicapskiltet etter at jeg hadde satt meg, og det var ingen eldre mennesker eller andre handicapede å se på bussen, følte jeg det var greit å sette meg der. Men jeg ble hele tiden dratt mellom å ha dårlig sammvittighet for å sitte på handicapsetet, når jeg ikke er så handicapet som jeg var for noen få måneder siden, og ren samvittighet, for at jeg faktisk haltet og hadde vondt, og er bare 5 mnd post.op.
Hvis jeg har tilgang på bil og bruker handicapskiltet mitt på handicapparkeringer, og går ut av bilen, uten krykker eller andre hjelpemidler, føler jeg folk ser rart på meg. Men jeg har jo min fulle rett. Hvis jeg får gå kortere avstander til steder jeg skal, kan jeg slippe unna smertene som kommer ved å gå lengre avstander, særlig på asfalt.
Jeg er ikke lenger synlig funksjonsnedsatt, og føler jeg må rettferdigjøre noen av valgene jeg tar i hverdagen.
Følger ei jente med Calve Legg Perthes og hofteleddsdysplasi frem til operasjon!
Om meg
- Marthe Andrea
- Jeg er ei jente på 26 år, som fikk diganosen Calve legg Perthes da jeg var 11 år. Jeg har hatt slitasje fra CLP og hofteleddsdysplasi. Jeg ble operert 18 mars 2013 på Ullevål. Operasjonen het periacetabulær osteotomi; de har brukket hofteskåla mi på tre steder og meislet den ut slik at hoftekula har fått mere tak rundt seg, så har de satt i to skruer. Bloggen følger hvordan det har vært å leve med denne sykdommen og hvordan livet blir etter operasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.