Første uken med krykker

Nå har jeg snart gått en uke med krykker. Det er ganske anerledes hverdag. Jeg hadde forventet å få vondt i armene etterhvert, men jeg merket det aller mest i brystmusklene. De var ganske vonde etter dag 2. Men nå går alt mye bedre, og det går også raskere for hver dag. Jeg har måttet kuttet ut å bruke veske, og bærer nå sekk i stedet, noe som ikke egentlig er et stort problem. Jeg bruker begge krykkene på de lengste strekningen, som til bussen og mellom lesehuset og campus. Mens det holder med å bruke en krykke mellom lesesalplassen min og pauserommet og hybelrommet mitt og kjøkkenet. Det er også veldig ålright å ha noe  å støtte til seg når jeg står stille og venter på bussen for eksempel. Tidligere hvilte jeg bare på venstrebenet, noe som ble slitsomt, og jeg måtte hele tiden skifte hvilket ben jeg stod på. Jeg står aldri rett opp og ned og har et jevnt press på begge beina. Det har jeg ikke balanse til, men med krykkene, bruker jeg de for å holde meg oppe, og jeg slipper å bruke kreftene i beina til å holde balansen når jeg står stille. Det merker jeg stor forskjell på. Slik denne uken har vært har jeg hatt noe mildere smerter om kvelden og morgenen. Det verker fortsatt noe i leggen og i kneet, men sterke smerter i hofteregionen har ikke merket noe særlig til. Jeg har heller ikke følt behovet for å ta smertestillende om kvelden. Så sånn fysisk sett har det vært en bra uke! Jeg har til og med sagt at jeg skal være med på en Corebar time på treningsstudio med noen venninner!
Men det har vært andre opplevelser som jeg ikke har følt på kroppene tidligere. Når jeg kommer med krykkene på bussen, så flytter folk seg for meg. Og en av de første dagene, så stod jeg midt i en busskø, men bussen stoppet slik at jeg kunne gå rett inn bussdøren. På campus har folk åpnet dører for meg og gått til siden når jeg er på vei ned trappa. Dette er hensyn som selvfølgelig er veldig hyggelig, og jeg er takknemmelig, men jeg føler også at jeg fører de bak lyset, siden jeg egentlig kan gå. Jeg trenger jo egentlig ikke slik behandling, selv om de gjør fordi de er høflige. Venninnene mine tilbyr meg å bære kaffe og skrivesakene mine når går mellom kaffebaren og forelesningsrommet. Og i går var det ei som hjalp meg på butikken, og bar det jeg skulle ha i sin kurv, og bærte posen for meg hjem (vi skulle samme vei). Folk som kjente meg før jeg begynte med krykkene, spør om det har skjedd noe. "jeg bare avbelaster hofta litt",svarer jeg , og de nikker forståelsesfullt. Selv om folk gjør alle disse tingene for meg, er ikke dette noe jeg vil skal bli en vane, jeg må finne mine måter å gjøre dette på. Av og til kan jeg bruke en krykke slik at jeg også kan holde noe i hånden, og jeg får eventuelt kjøpe en større sekk, slik at jeg kan putte mer på ryggen. Jeg får jo noen måneder meg krykker etter operasjonen, og jeg det bare fint om finner ut av disse tingene nå, og kan øve. Da er jeg bedre forbedredt til høsten. Dette er også en av grunnene til at jeg bgeynte på krykker. Hvis jeg klarer å styrke armene mine såpass at jeg det kan bli lettere for meg å komme meg på beina etter operasjonen. Nå har jeg ca 6 måneder til operasjon, og det fint å kunne sette seg mål. :)


Onsdag kveld var jeg sammen en gjeng fra lesehuset på kafe!! og krykkene var med! :)